Håpløst. Eller så blir dette håpløst

Alle tror at siden sommeren kommer, så blir livet enkelere. Nei. Det blir ikke enklere bare fordi det kommer "lysere tider, sommerferie, sol og bading" Jeg liker det ikke, jeg liker høsten og vinteren, når man kan se på tv med god samvittighet, drikke te og tenne massemasse stearinlys. Jeg liker og kunne pakke meg inn i store klær, gå i langarmet uten og koke ihjel, jeg liker pledd, dyner og tykke duntøfler. Jeg liker ikke shorts, t-skjorter og bikinier. Jeg liker regn, selvom man blir syk. Jeg liker ikke og bli solbrent, liker ikke mygg, liker ikke alle småkrypene. Jeg vil hoppe over sommeren i år, jeg er ikke klar for at den kommer enda. Jeg er ikke klar for og måtte "vise fram meg". Jeg liker ikke sommerferien, fordi det er det samme som alle andre dager i året mitt. Kjempe for og leve. En kamp for og leve. Jeg liker ikke alle bursdager, alle smil og lykkelige par ved stranda, det minner meg bare om hva jeg ikke har greid. Om hva Elise ikke har oppnådd. Sommeren minner meg om lille M, lille M som fylte to, vi var ikke bedt, vi var ikke bedt i fjor heller. Og det gjør vondt. Jeg syntes det gjør så ufattelig vondt. Men det kan jeg jo ikke si høyt. Fordi det er feil, det er feil og "klage" over at vi ikke blir bedt i bursdag. Men for meg betyr familien mye, jeg trenger og se at noen faktisk er glad i meg, jeg trenger faktisk og vite at noen "trenger" meg, eller så er alt dette håpløst. Eller så blir kampen min håpløs.