Gi slipp på det psyke og ta imot det friske.

Dagene går med på og se på True Blood, prate med Rebekka på mobilen og spille smurfer. Jeg venter på svar fra andre inntak fra vgs, jeg er på fjerdeplass på ventelisten for og komme inn på helsefagarbeider, jeg har egentlig forberedt meg på og ikke komme inn, mtp at det er mange søkere, og én klasse. Så jeg må søke jobb til høsten, og da også begynne og betale husleie. Noe som er fult forståbart, men det blir en forandring, fra og bare være hjemme - til og måtte ta ansvar - for meg selv. Finne meg selv, ta vare på meg selv, gi slipp på det psyke og ta imot det friske. Gi slipp på symptomer og ta imot det friske livet har å tilby. Denne siste uken har vært en stor prøvelse på nettopp dette, først fire dager alene hjemme, så flere timer buss, for så og miste kontrollen og dra hjem igjen før tiden. Dro til Rebekka i stede, greide ikke være alene hjemme igjen. Trodde aldri det skulle være så vanskelig og være alene hjemme i noen dager, er snart 20 år, og får helt angst av og være flere dager hele alene. Men jeg greide det, jeg er her. ÉN skadeprekk på en hel uke. Det begynner og komme seg, skadingen blir mindre og mindre. Jeg greier og gå på butikken uten og begynne og gråte og kaste opp i det hele tatt før jeg har satt foten ut av døren. Jeg greide og ta bussen ned til Kristiansand alene, uten noe større angstanfall! Ja, det er fremdeles vanskelig og komme seg ut av døren når det er lyst ute, men jeg jobber med saken, jeg går på butikken før klokken er 22 på kvelden, jeg er ute og går tur med Cecilie og Villmann. Jeg jobber for harde livet for og komme meg ut av det.