Det skal gå, det må gå.

Siden sist har jeg blitt tjue år, og for at venner skulle huske bursdgaen min, istede for og bare lese det på face så deaktiverte jeg facebook kontoen min, og rett som jeg var fikk jeg ikke mange hilsner, noe som var TOTALT greit for meg. Det og bli tjue, det og ikke være tenåring lenger, det er stort, men ikke positivt stort, litt skummelt stort, jeg grudde meg veldig. Og det er hardt, men jeg jobber med saken, jeg "lever ett normalt liv" i følge mamma. Jeg står opp tidlig, går tur med hunden, og gjør ting, i dag dro jeg til Sverige og i morgen kommer familie fra finland, så er det bryllup for bror på lørdag. Hvor jeg skal synge i kirka. Det óg er kjempeskummelt, men noe jeg selv foreslo, så jeg skal gjennomføre det, ett mål. Ett mål ~ det var først og fremst og greie og gå inn i kirka uten og få helt angstanfall, det har jeg greid, selvom jeg greide fem minutter bare, før jeg MÅTTE ut. Neste er sitte der inne i evigheter og stå og synge. That's yet to see if it works. Men jeg tror det, håper det. Det skal gå, det må gå. Og sånn når det kommer til selvskadingen? Ja, jeg er blitt mye flinkere.